Jeg har visst noe som kalles Toblerone-tunnel

Kjære, vakre mennesker der ute. Dere med, og dere uten Toblerone-tunnel.

Her om dagen postet tv2 denne artikkelen som handler om en advarsel mot nok en ny trend. En trend veldig mange mennesker har fått med seg.

For et par dager siden var det noen som sa til meg: «Thea, du har jo en Toblerone-tunnel, du.», jeg skjønte ikke en dritt og trodde det hadde noe med sjokoladen å gjøre. For jeg er nemlig veldig glad i sjokolade, og trodde sjokolade var det eneste man kunne forbinde med Toblerone. Rundt et døgn etter at jeg fikk denne kommentaren, dukket artikkelen opp på skjermen min, og jeg ble helt satt ut.

Bare for å starte et sted; navnet i seg selv suger, og det at dette mellomrommet skal ha et navn, suger. Rett som det er dukker det opp nye, helt syke maler vi liksom skal følge, og nå har det blitt så provoserende at det holder meg våken om nettene. I natt fikk jeg x-antall timer mindre søvn på øyet fordi jeg lå og tenkte, drømte og planla hvordan jeg skulle formulere meg i dette innlegget. Jeg trodde helt seriøst menneskeheten hadde kommet litt lenger nå, og at vi hadde brukt opp ting å lage et kroppspress ut av.

…sånn ser skinka mi ut i en av mine mange sorte jeans.

Mellomrommet mellom låra mine har alltid vært der. Nå har mellomrommet fått et navn også, og kanskje det mest idiotiske navnet jeg har hørt. Jeg har ikke vært klar over at det er en greie før for noen få dager siden, og jeg har aldri tenkt noe særlig over at jeg har det – og i alle fall ikke som noe positivt. Nå er jeg plutselig ekstremt bevisst på hvilke bukser jeg bruker fordi jeg redd for å lage presset enda større, at mennesker skal legge merke til det og kanskje tenke at jeg er et av menneskene som har gått inn for å få det. Jeg vil bare bidra til at flere mennesker kan få et bilde av realiteten, egentlig. Det er for eksempel ikke sånn at vi med ufrivillig eller frivillig Toblerone-tunnel nødvendigvis har en picture perfect skin under klærne, bare for å nevne noe.

Se for deg en jente sitte på rommet sitt med mobilen i hånda og tenke «Åh, jeg skulle ønske jeg hadde en sånn Toblerone-tunnel.», hvor sinnsykt er ikke det? Det er ikke så mange år siden jeg var kid, men den gangen var det ikke sånn her. Det fantes ingen trend som het Toblerone-tunnel, hvertfall. Ikke alle visste at Toblerone var en trekantet sjokolade engang. Men nå har Toblerone plutselig blitt til en business som ikke har noe med godis å gjøre. I dag kan du dukke opp hos en klinikk og bare ved å si «Jeg vil ha en Toblerone-tunnel.», vil de forstå hva du mener. 100%. Det er jo HEEELT latterlig!

Jeg har visst noe som kalles Toblerone-tunnel, men jeg har også strekkmerker under klærne. Jeg har hatt strekkmerker på rumpe og lår så lenge jeg kan huske, og i noen typer lys kommer de bedre frem enn i andre lys. Det har vært et bittelite issue tidligere, helt til jeg forstod at kroppene jeg så på sosiale medier og i magasiner ofte var retusjerte, eller tatt i det beste lyset, fra de beste vinklene. Eller alle tre på en gang. Det finnes mennesker der ute med mindre strekkmerker enn jeg har, og det finnes mennesker med mer, og begge deler må være greit, og helt ubetydelig! Jeg har lært meg å tenke på alt ved kroppen min som en del av meg. En del av min historie og identitet, på en måte.

Jeg har visst noe som kalles Toblerone-tunnel, men jeg får også en ganske så synlig cameltoe(også et rart navn). Det er vel vanlig å få en synlig cameltoe i stramme bukser, og den kommer ofte ekstra godt frem hos de som har Toblerone-tunnel, i alle fall er det sånn for meg. Cameltoen min blir til et slags flagrende flagg i tunnelen når jeg går i visse type bukser. Kalkunen er ute og flyr igjen, men kropp er jo kunst.

Jeg har visst noe som kalles Toblerone-tunnel, og akkurat i dag er det litt kjipt. Litt kjipt fordi jeg er redd for å kritisere denne trenden når jeg er en av de som faktisk har Toblerone-tunnel. Jeg er redd for at budskapet mitt blir tolket feil. Jeg legger meg og står opp med Toblerone-tunnelen min hver dag, men den er ikke med på å gjøre meg lykkelig. Det har den på ingen måte vært, og kommer aldri til å bli. Kanskje tettes den en gang i fremtiden, og mest sannsynlig vil ikke det være noe jeg legger merke til, eller tenker over den dagen det skjer. Og dersom den forblir som den er, kommer jeg sikkert ikke til å tenke over det heller. Skål for det!

…sånn ser skinka mi ut i et lys som får frem strekkmerkene mine ekstra godt.

Vi har faktisk et ansvar for å gjøre oppveksten litt lettere, og verdiene litt viktigere for de som kommer etter oss. Vi må bane noen veier i riktig retning nå, for det har blitt banet altfor mange veier i feil retning. Vi må prøve å vise at kropp er kropp og at alle kropper er et kunstverk akkurat som de er. Vi må også prøve å rette fokuset mot hvordan man er som menneske, og at det som til syvende og sist betyr noe er å ha hodet og hjertet på rett plass. Pluss en god dose humor toppet med litt selvironi – livet blir så mye mer morsomt å leve da ❤

Thea 

Leave a comment

2 kommentarer om “Jeg har visst noe som kalles Toblerone-tunnel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s